| www.yri.no |
|
|
|
|
|
Mange pengesterke sportsklubber overbyr hverandre for å tegne kontrakt med de største idrettstalentene. På den samme måten jakter politiske partier på fargerike mediaprofiler som i kraft av sin popularitet kan trekke til seg flere velgere. Mest ettertraktet er de som allerede er en merkevare, som har et kjent ansikt. Hvis de i tillegg kan opptre med dramatiske armbevegelser og kraftig overdøvende stemme, blir dette høyt verdsatt. Det samme gjelder evnen til resolutt å kunne feie konkurrenter til side.
Derfor er det ikke rart at partiene her i landet står i kø for å sikre seg det usedvanlige naturtalentet Julius fra Kristiansand. Noen vil kanskje innvende at Julius aldri har avslørt sine politiske holdninger, men dette vil være underordnet i forhold til hans berømmelse og gjenkjennelighet. For norske partier er det uansett de siste ukenes gallupundersøkelser som bestemmer hva de skal mene. Han burde derfor være spiselig for alle som er villige til å godta de betingelsene han stiller. Det ryktes at han som minimum forlanger en regjeringstaburett i et tyngre departement. Noe mindre enn Finansdepartementet kommer ikke på tale sies det.
| Sannsynligvis vil Julius utmerke seg som finansminister sammenlignet med sine forgjengere. Flertallet av disse er personer som har vært flinkere til å skattlegge vanlige folks sparepenger enn til å disponere sin egen lønnskonto. De er overbevist om at det ikke finnes grenser for hva de kan utrette hvis de bare får store nok midler mellom hendene. For makteliten kjenner ingen andre måter å løse problemer på enn å "bruke penger", - som regel til rigide tvangspålegg og et svulmende, bunnløst byråkrati. Med lys og lykter leter de opp detaljsaker det er mulig å regulere med nye lovparagrafer og tilhørende straffebestemmelser. Det kan virke som om de har et stort behov for å kue ned folk, - at de er beruset av den maktposisjonen tilfeldighetene har gitt dem. I stedet for å inspirere, sår de apati og ineffektivitet blant befolkningen. Kostnadene for alle reguleringene - og det at nesten ingen lenger gidder å yte mer enn de er nødt til - søker de å dekke inn gjennom stadig nye avgifter og skatteøkninger. |
 |
Offisielt bokføres alle tvangstiltakene som omsorg for de svakeste i samfunnet, og enorme ressurser brukes på å beskytte den enkelte mot seg selv. Individene fratas ansvaret for sin egen person, og store grupper høytlønte "fagfolk" får i oppgave å redde innbyggerne fra selvpåførte skader og ulemper. - Men ingen er opptatt av årsaken til at mange blir så ansvarsløse. Selv innen politikerens egne rekker burde det finnes kunnskaper om at uansvarlighet oppstår der hvor ingen vet hva ansvar er. Ansvarlighet spirer blant folk som er vant til å ha ansvar, ikke blant de som alltid må handle etter ordre eller direktiver ovenfra.
Men denne siden av saken vekker liten bekymring blant maktutøverne. For dem er det bare flatterende at det finnes noen som er mere uansvarlige enn dem selv.
